Samen Mons Petter startet Suliseventyret

Det første funnet i Sulitjelma ble gjort av samen Mons Andreas Petersen. ”Mons Petter” som han ble kalt, fant det han trodde var gull i 1858.

Sulitjelma har helt fra de tidligste tider vært samisk område. Arkeologiske funn knytter samene til området for tusen år siden, og sommerbeite for tamrein er dokumentert tilbake til slutten av 1500-tallet. Først i 1848 slo norske rydningsfamilier seg ned i Sulitjelma.

I 1858 fant Mons Petter kobber- og svovelkis i området, og en begrenset undersøkelsesdrift ble drevet sporadisk. Sulitjelma lå vanskelig til, og det bodde knapt mennesker i området. Det var derfor behov for mye kapital for å transportere malmen ut av Langvassdalen, og forsøk på å vinne ut malmen ble gitt opp to ganger på grunn av vanskelige transportforhold.

Først da den dristige svenske konsulen Nils Persson i 1886 fikk en prøve med Sulitjelmakis skjedde det noe. Han så potensialet, og kjøpte gruverettighetene for 100 000 kr. Samme høst bestemte han seg tross advarsler for å starte prøvedrift, og siden 11. februar 1887 var det sammenhengende drift frem til nedleggelsen 1. juli 1991. Sulitjelma Aktiebolag AS ble etablert i 1891, og bedriften og stedet opplevde en nærmest eksplosjonsartet utvikling. I 1933 fikk selskapet norske eiere og navnet AS Sulitjelma Gruber, og fra 1983 og frem til nedleggelsen var staten eiere av selskapet under navnet Sulitjelma Bergverk AS. Allerede tidlig på 1900-tallet var gruveselskapet landets største bergverk og nest største industribedrift. De 20 kobbermalmgruvene gikk fra + 680 (807 moh.) til -530 (-403 muh.) meter i forhold til Langvannet. På det meste var det 880 km skinneganger i gruvene, det samme som distansen mellom Fauske og Oppdal…

Gruvene hadde behov for en effektiv transportåre ut til fjorden. Byggingen av jernbanen startet i 1891, og pågikk i flere etapper til 1957, da den ble åpnet av daværende kronprins Olav og stod ferdig frem til Finneid ved Saltenfjorden. Frem til da var det båttransport 17 kilometer fra Finneid til Sjønstå med omlasting og videre med jernbane 22 kilometer til Sulitjelma. I 1970 bestemte Elkem at Sulitjelmabanen skulle legges ned. I 1972 ble det i stedet bygget vei på strekningen hvor jernbanelegemet ble revet og jernbanetraseen benyttet som veibane. I 1975 var arbeidene fullført. I 2000 markerte Statens vegvesen både 25 års jubileum og åpningen av veien, visstnok er det første gang at en vei ikke ble offisielt åpnet når den var ferdigstilt. Riksvei 830 er i dag fredet på grunn av den historiske utviklingen som er knyttet til transportveien fra 1887 og frem til i dag.

Gruveselskapet produserte både svovelkis, kobber og sink, og hadde på det meste 1.700 ansatte i 1913. I 1965 kjøpte Elkem seg opp til å bli ny majoritetseier i gruvene. Det var nå bare 18 år igjen av konsesjonen, og på midten av 70-tallet uttalte Elkem at de ikke ønsket å fornye konsesjonen når denne gikk ut i 1983. I 1983 hjemfalt bergverkskonsesjonen til staten som dermed overtok gruvedriften. Den siste rest av bergverksdrift i Sulitjelma ble lagt ned i 1991.

Før det ble tillatt med samvirkelag og fagorganisasjoner på begynnelsen av 1900-tallet var gruveselskapet enerådende. De eide alle boligene, transportmidlene og butikken. De fastsatte matvareprisene, disponerte alle rettigheter til jakt og fiske i fjellet og hadde til og med egen myntenhet for Sulitjelma. Gruveselskapet drev alt fra kraftverk og mekanisk verksted til vaskeri og sykehus, og hadde et meget bra helsetilbud. Når fagorganisering endelig ble tillatt utviklet Sulitjelma seg til å bli en av de sterkeste bastionene for fagbevegelsen i Norge. 13. januar 1907 møtte 1.000 mann frem på Langvassisen og dannet fagbevegelsen i Sulis. Også arbeidslederne så behov for et fellesskap, og organiserte seg i februar 1910. De er i dag avdeling 8 i Lederne.

Gruvedriften var sterkt forurensende, og svovelrøyken var til tider så sterk at den etset hull i klærne som hang til tørk. På 1980-tallet stod gruvene alene for 10 prosent av Norges utslipp av svoveldioksid, og var en periode Nord-Europas største forurensningskilde. Trær ble hugget ned og nye vokste ikke opp på grunn av sterk forurensning og beiting.

Fallende kobberpris resulterte i stengingen i 1991. Etter nedleggelsen ble det bevilget penger til flere omstillingstiltak til Sulis, som frem til da hadde et svært ensrettet næringsgrunnlag. Flere statlig finansierte omstillingstiltak ble satt i gang, men få har hatt god effekt. Representasjonsbygget til gruvene er gjort om til konferansehotell, mens gruvesamfunnet på Jakobsbakken er kjøpt av Norsk Luthersk Misjonssamband som driver et senter med utleie. De senere år har det også vært utstrakt hyttebygging, og ved Sulitjelma Turistsenter i Daja lager Sulitjelma Fjellandsby et større alpin- og skianlegg for å lokke turister til området.

Industrihallene står i dag som mektige monumenter fra en gruve- og industrihistorie som var i front når det gjaldt å ta ny teknologi i bruk. Det ble ved hjemfallet ikke øremerket midler til vedlikehold fra staten, og noen av anleggene begynner å bære preg av forfall og manglende vedlikehold.

Det bor i dag i underkant av 800 personer i Sulitjelma. I 1911 bodde det 3.000 personer her. Totalt har 104 personer forulykket i gruvene gjennom 104 års gruvedrift, hovedsakelig ved bruk av dynamitt og blokkfall. I disse årene har gruvene sysselsatt totalt 75.000 årsverk.

Kilder: wikipedia.org og Sulitjelma Besøksgruves hefte ”Inn i bergmannens rike”.

Tekst: Sverre Simen Hov (artikkel i magasinet Lederne nr. 4/08)