Eventyret Gullfaks

I det jeg hopper av helikopterdekket på Gullfaks B slår suget meg i magen: Gjennom metallgulvet ser jeg rett ned i skummende hav…

På Flesland lufthavn i Bergen trykker jeg den lange kroppen ned i en knall rød overlevelsesdrakt mens en video forteller om de nye draktene StatoilHydro har kjøpt inn. Rundt meg klager andre rødkledde over innerforet i de nye draktene. Jeg er heldig: Fordi jeg er så høy har jeg fått den gamle typen drakt.

Mens helikopteret setter kursen ut i Nordsjøen regjerer Johnny Cash hodetelefonene til de 17 mennene og to kvinnene som skal til Gullfaks B. Dag ut og dag inn skjer det samme: Nye skift drar ut og ferdige skift kommer hjem etter 14 dager på plattform. Denne rutinen er uunnværlig i tannhjulet som hver dag smører Norges nasjonale økonomi med milliarder av kroner og som alle nordmenn nyter godt av. Likevel er livet på oljeplattform lite kjent og til dels myteomspunnet på land.

Helikopteret passerer plattformer som perler på en snor mens solen skinner og sjøen er rolig. Slikt vær er definitivt ikke hverdagskost her ute. Etter tre kvarter lander vi på helikopterdekket til Gullfaks B samtidig som et tankskip fyller olje fra en bøye ved plattformen. Tankskipet rommer rundt 150.000 fat olje. Med dagens oljekurs (desember 2007) er verdien på denne ene lasten vel 80 millioner kroner.

Plattformsjef Kurt A. Evensen tar i mot oss på et kontor som kunne vært et kontor i en hvilken som helst norsk by. Forskjellen er utsikten fra det lille kontorvinduet der han bare ser hav og en og annen nærliggende plattform.
- Om kvelden ser man virkelig hvor omfattende oljeproduksjonen er. Hver plattform er som en lysende landsby langs horisonten, og det er mange slike landsbyer, forteller han, før han sender oss videre på sikkerhetsrunden. Evensen har vært på ulike plattformer i Nordsjøen i 31 år.

Sikkerheten står i høysetet. Mannskapet bor lengst mulig unna produksjonsdelen, og på sikkerhetsrunden innprentes vi raskeste vei fra lugar til livbåt. Om alarmen går må veien kunnes i uvær og stummende mørke. Livbåtene på 20 år gamle Gullfaks B er solide og trygge i motsetning til nyere typer livbåter. Etter testing av nye livbåter som allerede er installert på andre plattformer er skandalen et faktum: Ved en viss bølgehøyde bøyes taket ned i nakken på passasjerene når båten treffer overflaten. Det har ført til at bemanningen på plattformer med disse livbåtene må reduseres på lavere bølgehøyde enn vanlig.

Gullfaks B er nøyaktig 20 år gammel. Det er uvanlig med enmannslugarer i Nordsjøen, men nettopp det har Gullfaks B. Folk kommer og går hele tiden avhengig av skiftordninger og innleide entreprenører. Når lugaren er hjemme flere uker i strekk i mange år er det godt med egen lugar uten å måtte vasse i andre, ofte ukjente, personers utstyr. Trolig har overivrige kostnadskutt ført til dårligere livbåter og dårligere boforhold på noen av de nyere plattformene.

Undertegnede og forbundssekretær Gudmund Gulbrandsen er nykommere på plattform, og det er ikke helt enkelt å finne frem i alle kriker og kroker selv om dette er en forholdsvis liten plattform. Per Helge Ødegård er derimot på hils med de fleste; her har han jobbet i flere år. I tillegg er han profilert og frittalende hovedtillitsvalgt i StatoilHydro og medlem av StatoilHydros bedriftsforsamling. Med mye mindre besetning enn de to større søskenplattformene Gullfaks A og Gullfaks C produserer B-plattformen mer olje fra hovedfeltet enn hver av de to andre plattformene. Overalt på plattformen er man med rette stolte over nettopp det.

Plattformens hjerte er kontrollrommet. Herfra koordineres hele plattformen. På store veggtavler følges olje-, gass- og vannstrømmen gjennom og videre ut fra plattformen. Separatorer skiller olje, gass og vann før oljen og gassen sendes videre til Gullfaks A og C. Prosessen er ikke vanskelig å forstå, men i Nordsjøens ekstreme værforhold er det stor ingeniørkunst som gjør det hele mulig. Hvert døgn produserer Gullfaks B 7.000 kubikkmeter olje og 50.000 kubikkmeter vann. Én kubikkmeter olje tilsvarer 6,29 fat. Ett fat olje tilsvarer 159 liter. Vannet renses og sendes ut igjen. Plattformens drikkevann er saltvann som gjøres drikkbart ved omvendt osmose.

En plattform er et samfunn i miniatyr på godt og vondt: Her samles mange mennesketyper på et svært begrenset område. Det er totalt alkoholforbud og totalforbud mot å røyke utendørs. På røykerommene samles derfor folk i spisepauser og etter arbeidstid. Luften er stinn for en landkrabbe som er bortskjemt med røykeloven. På det meste utgjør 160 mennesker det lille samfunnet på Gullfaks B.

I helikopteret tilbake til Flesland har sovende oljearbeidere Katie Melua i ørene. Mange er slitne etter 14 dagers nattskift. På Flesland skiftes de ut med neste gruppe, som skal feire jul på plattformen. Tannhjulet fortsetter, oljeeventyret er ennå ikke over…

Fakta om Gullfaks B:

• Gullfaks har et eventyrlig navn. I norske folkeeventyr er det navnet på et skip som går like fort til lands som til vanns, og i norrøn mytologi er Gullfakse navnet på hesten til jotnekjempen Rungne.
• Gullfaksfeltet ble tildelt i 1978 til de tre norske oljeselskapene Statoil, Saga Petroleum og Norsk Hydro, med Statoil som operatør. Det var første gang myndighetene valgte en ren norsk sammensetning av rettighetshavere.
• Feltet ligger i den nordlige delen av Nordsjøen. Interessen for feltet var meget stor, og før tildelingen gikk den under betegnelsen Gullblokken.
• Feltutbyggingen består av tre store kombinerte bore- og produksjonsplattformer med betongunderstell.
• Gullfaks A kom i produksjon 22. desember 1986, Gullfaks B den 29. februar 1988 og Gullfaks C den 4. november 1989.
• Gullfaks B rager 90 meter over havoverflaten og hele 160 meter under havoverflaten. Til sammenligning er Oslo Plaza, Norges høyeste landbaserte bygg, ”kun” 117 meter høyt. Plattformen er fundamentert til havbunnen.
• Gullfaks B har 42 brønnslisser som alle er benyttet. Det er derfor nødvendig med gjenbruk av slissene for å produsere mer olje. Dette gjøres ofte ved hjelp av en såkalt whipstock, en kileformet plugg, som presser borekronen ut mot eksisterende stålrør nede i brønnen. Dermed vil borekronen lage et hull i røret og en ny brønn kan bores.
• Utvinningsgraden på Gullfaks er 59 prosent, men målet er å øke denne til 62 prosent. Blant tiltakene for økt utvinning inngår horisontale og langtrekkende brønner, ny teknologi innen komplettering og sandkontroll og alternerende vann- og gassinjeksjon.
• Oljen lastes i bøyer på feltet, mens gassen blir transportert i rørledning for behandling på gassanlegget på Kårstø i Rogaland. Derfra går gassen til eksport. Olje og gass fra Gullfaks B overføres til A og C for behandling og lagring.
• Gullfaks B nådde sin maksimale produksjon 9. desember 1993 med 32.432 kubikkmeter olje på én dag. Brønn B-1 har alene produsert nærmere 10 millioner kubikkmeter olje. Denne brønnen var for øvrig brønn nummer 1000 på norsk sokkel. Én kubikkmeter olje tilsvarer 6,29 fat. Ett fat olje tilsvarer 159 liter.
• I dag produserer Gullfaks B ca. 7.000 kubikkmeter olje hver dag og er den av Gullfaks plattformene som produserer mest fra hovedfeltet. Én kubikkmeter olje tilsvarer 6,29 fat. Ett fat olje tilsvarer 159 liter.
• Gullfaks B har på skuddårsdagen 29. februar 2008 produsert olje i 20 år. På denne tiden har plattformen tatt ut ufattelige 100 millioner kubikkmeter olje, eller mer enn 629 millioner fat. Stables fatene på hverandre rekker de til månen og tilbake eller nesten 16 ganger rundt ekvator.

Tekst: Sverre Simen Hov (artikkel i magasinet Lederne nr 1/08)
Foto: Øyvind Hagen/StatoilHydro