Konflikt kan aldri helt løses med ny konflikt - Midt-Østen trenger en Gandhi

Konflikt kan aldri helt løses med konflikt. Det er Mahatma Gandhi, Nelson Mandela (etter at han gikk bort fra sin voldelige filosofi) og verdens behandling av Tyskland etter andre verdenskrig de beste eksemplene på. Palestinere og israelere har mye å lære...

Nå kan man argumentere mot dette med at Dalai Lamas ikke-voldelige linje ikke har gitt Tibet friheten, men tibetanernes kamp oppnår om ikke annet omverdenens ekte respekt og gjør det vanskeligere for Kina å ty til vold. Omverdenens ektefølte respekt kan hverken israelere eller palestinere skryte av - de prøver å slakte hverandre til fred. Konflikten når også våre breddegrader - i Oslo tyr ytterliggående demonstranter til vold mot Israels ambassade mens de protesterer mot israelernes vold i Midt-Østen.

Når skal arabere, jøder og resten av verden våkne opp og skjønne at det voldelige mønsteret Midt-Østen har levd i i årtier kun kan løses med dialog og respekt for hverandre? Når man vet hva Gandhi og Mandela oppnådde med sin ikke-voldelige filosofi - hvorfor er det da så vanskelig å benytte den samme filosofien i araber- og jødeverdenenen?

Det er selvsagt store kulturelle og politiske ulikheter mellom Palestinakonflikten og Indias kamp for selvstendighet og ANC's kamp for å fjerne apartheid, men i bunn ligger de samme prinsippene: Sterk uenighet mellom mennesker av ulik bakgrunn. Den ekstreme og evige voldsspiralen vil aldri bidra til en endelig konflikløsning. Det israelske lederskapet trenger respekt for palestinernes rett til å leve i fred og verdighet, og palestinerne og araberverdenen trenger en Gandhi med respekt for staten Israels rett til å eksistere. De siste tiårene har vist at veien til å oppnå fred ikke kan gå gjennom våpen - veien må gå gjennom at mennesker snakker respektfullt sammen.

Fortsetter jøder og palestinere slik de gjør og har gjort i flere tiår ender det kun med at de kjemper til begge er utslettet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er noen god løsning for noen av partene.

Obama viser muskler - nesten som Putin

Bildene av en ferierende president-elect Barack Obama på stranden i Hawaii vekker oppsikt. Sammenligningen med Vladimir Putins bare overkropp er nærliggende. Men det er milevid forskjell på symbolikken - tiltenkt eller ei.

Obama bader og koser seg med familien. Slik viser han myke verdier, samtidig som hans veltrente kropp oser av styrke som passer seg en fremtidig commander-in-chief. Putin har tidligere vist sin styrke gjennom sin veltrente kropp - men han gjør det nesten konsekvent i langt mer macho omgivelser. Han redder journalister fra en sibirsk tiger, fisker i bar overkropp og banker treningskamerater i karate.

Ser vi her kimen til en politisk kamp som Bush ikke hadde sjanse til å måle seg med hverken fysisk eller intellektuelt? Er dette Obamas måte å sende signaler om amerikansk politikk som Russland kan forstå?

Harry Potter på Lesja

Det viser seg at i et nytt klipp fra "Harry Potter og Halvblodsprinsen" suser unge Potter gjennom vintereventyret som er Lesja. Kjør på! Bør være muligheter for turistnæringen på Lesja/Bjorli (Norges mest snøsikre vintersportssted) å dra nytte av det...?

Følg denne linken for å lese hele saken hos Dagbladet.

Obama - rødgrønn frelser eller god Høyre-mann?

Kan man plassere Obama inn i en norsk politisk sammenheng, eller er det for mange forskjeller mellom norsk og amerikansk politikk? Det politiske tyngdepunktet i USA ligger langt til høyre for Norges, særlig når det gjelder synet på statens rolle i økonomien. Er Obama virkelig en rødgrønn politiker, slik flere i Regjeringen ønsker at han er, eller vil han alltid ligge langt til høyre for all norsk politikk?

I dette notatet sees Obamas program og standpunkter i lys av norsk politikk.

Les Jan Arild Snoens politiske plassering av Barack Obamas i en norsk kontekst her.

Piyush "Bobby" Jindal - republikanernes svar på Barack Obama

Den som tror at Sarah Palin automatisk blir republikanernes presidentkandidat i 2012 bør tro om igjen. Stadig flere republikanere ser nemlig på Louisianas svært konservative og indiskættede guvernør Piyush ”Bobby” Jindal (37) som fremtidshåpet og ”sin” Barack Obama. Mediene kan i så fall glede seg til et multikulturelt kappløp mot Det hvite hus i 2012 – Barack mot Piyush.

Etter å ha vært John McCains meget omdiskuterte visepresidentkandidat er få i det republikanske partiet like godt kjent – på godt og vondt – som Sarah Palin. Hennes fremtidige posisjon i det republikanske partiet er imidlertid usikker. Hun kan bli partiets nye yndling og frontfigur – eller bli dumpet som en ny Dan Quayle (visepresidenten til George Bush sr. som ble latterliggjort etter bl.a. sleivete TV-uttalelser). Palins TV-intervjuer styrket ikke hennes stilling, og en ringrev som Newt Gingrich, tidligere leder for Senatet, teller på presidentknappene. Det samme gjør blant annet Eric Cantor (45 år fra Virginia – eneste jødiske republikaner i Representantenes hus) og Jon Huntsman jr. (48 år og guvernør for Utah).

Ved siden av Palin er det imidlertid Piyush ”Bobby” Jindal som trolig begeistrer flest republikanere. Hans unge alder er viktig, og han sjarmerer mange med sin brede sørstatsaksent. Dessuten er hans indiske bakgrunn enda et tegn på fremtiden: I 2042 vil USA i følge statistikere for første gang ha et ikke-hvitt befolkningsflertall. Barack Obamas mor var amerikaner og faren var fra Kenya. Jindals mulige kandidatur i 2012, med begge foreldre av utenlandsk opphav, åpner derfor for nok en spektakulær valgkamp.

Jindals røtter er i indisk Punjab som foreldrene utvandret fra ikke lenge før hans fødsel. Han ble født som hindu i Baton Rouge, Louisiana, men konverterte og ble katolikk mens han gikk på videregående skole. I 1991 ble han uteksaminert fra Brown University i Providence, Rhode Island, etterfulgt av en master i statsvitenskap fra Oxford University i England. I 2004 ble Jindal med stort flertall valgt til Representantenes hus som den andre indisk-amerikaneren noensinne, og i 2006 ble han gjenvalgt med hele 88 prosent av stemmene. I mellomtiden hadde han så vidt tapt guvernørvalget i Louisiana i 2003. Fire år senere ble han imidlertid valgt som den første fargede guvernøren i Louisiana siden indianeren P.B.S. Pinchback i 1873 (som rett nok ikke ble valgt i et demokratisk valg og som hadde stillingen i 35 år).

Kallenavnet "Bobby" tok han som fireåring etter figuren Bobby Brady i TV-serien The Brady Bunch, og han har siden brukt det samme kallenavnet både som politiker, student og skribent selv om hans rettmessige navn fortsatt er Piyush Jindal. I 1996 giftet han seg med Supriya Jolly (36), og sammen har de tre barn: Selia Elizabeth, Shaan Robert og Slade Ryan.

Jindal var ansvarlig for den største og kanskje best gjennomførte evakueringen i amerikansk historie da orkanen Gustav i august i år slo inn mot land i Louisiana. Egentlig skulle han på samme tid holdt tale for det republikanske partiets landsmøte som nominerte John McCain (ikke ulik Obamas tale på det demokratiske partiets landsmøte i 2004 som befestet hans plass i partiet og åpnet veien mot Det hvite hus). Jindal måtte imidlertid avlyse sine taleplaner for å fokusere på evakueringen i Louisiana. Samme ”unnskyldning” hadde for øvrig en av tidenes mest upopulære presidenter for å unngå å holde tale på det samme landsmøtet.

Med sin multikulturelle bakgrunn er sammenligningen med Obama uunngåelig, men politisk har de ikke mye til felles. Jindal er sterk motstander av både abort, stamcelleforskning og strengere våpenkontroll. Han får svært gode skussmål av Gun Owners of America (USAs nest største lobbygruppe for våpen etter National Rifle Association (NRA). Gruppen regnes som enda mindre forsonende enn NRA.).

Jindal støtter at offentlige skoler lærer elevene om “intelligent design”. Dette er en versjon av påstanden om at skapelsen av universet og levende vesener best forklares ut fra guddommelig inngripen, ikke naturlig utvelgelse. Han har også undertegnet lovgivning som tillater kjemisk kastrering av dømte seksualforbrytere. Jindal har nok ikke Obamas store utstråling og brede appell, men hans støttespillere fremhever en lynende intelligens, stor kontroll over sakene og en sikker og tiltalende måte å fremføre argumentene på.

Louisianaguvernøren bidro i flere valgkamparrangementer for John McCain, og før Sarah Palin ble valgt fikk han sterk støtte av blant annet den konservative radioverten Rush Limbaugh som McCains mulige visepresidentkandidat. Limbaugh mente at Jindal ville være en styrke for McCains kampanje siden han ble støttet av de konservative kreftene i partiet, ikke ulikt Sarah Palin.

Piyush ”Bobby” Jindal gir mange republikanere håp for fremtiden. Obama og Jindal deler en multikulturell bakgrunn, og stor uenighet i politiske synspunkter gjør at det kan bli en fargerik kampanje dersom Jindal blir valgt til republikanernes presidentkandidat mot Obama i 2012. Slik vi i år har lært Obamas slektninger i Kenya å kjenne, kan vi i de nærmeste årene forvente stadig flere mediereportasjer fra mulige presidentslektninger i indisk Punjab.

Tekst: Sverre Simen Hov

Det gror i Sulitjelmas ruiner

Standhaftige sjeler i Sulitjelma, der Norges største kobberverk ble nedlagt i 1991, nekter å la bygda dø. Nå våkner ruinene av Norges nest største private arbeidsplass til liv igjen.

Det regner tungt denne mandags morgenen. Jeg kjører de 10 milene østover fra Bodø til Sulitjelma, og møter knapt en bil de siste tre milene fra Fauske. Veien går gjennom det som en gang var lange jernbanetunneler, før det staselige, gamle administrasjonsbygget til A/S Sulitjelma Gruber kneiser over riksvei 830. Jeg kjører litt videre, og ser flere av de gamle gruvebygningene som minner om svunnen storhet. Været er grått, men det er ikke vanskelig å forestille seg den yrende aktiviteten den gang Sulitjelma var landets største private arbeidsplass, kun slått av Borregaard i Sarpsborg. Hit kom rallarer fra hele Norden. Arbeidet var hardt med lange dager, og boforholdene var lenge elendige.

En mer engasjert Sulis-ambassadør enn Ledernes pensjonerte forbundssekretær, Egil A. Setså, skal man lete lenge etter. Han er nå leder for Sulitjelma Næringsfellesskap og Sulitjelma Nærmiljøutvalg, og var ansatt i AS Sulitjelma Gruber / Sulitjelma Bergverk AS i 31 år hvorav 23 år som leder for gruveselskapets sentralverksted. I september 1993 ble han ansatt i Lederne der han var i region Sokkel, region Midt-Norge og region Nord frem til 2006. I 2004 hjalp han Lederne med å arrangere en industrikonferanse i Sulis med deltakere fra Møre i sør til Svalbard i Nord. Sammen med leder for Ledernes avdeling i Sulitjelma og museumskonsulent ved Salten Museum, Harry Evjen, tar vi i stummende mørke dieselloget 1,5 kilometer inn i gruvene. De samme vognene ble brukt for å frakte gruvearbeiderne inn og ut av fjellet.

Vi ser spor av malmen overalt, den glitrer i lyset fra lykten på hjelmene våre. I gruvearbeiderens habitt får jeg et inntrykk av hva som måtte til for å få ut malmen som senere ble til kobber. Sjaktene går bratt i alle retninger og vitner om knallharde og farlige arbeidsforhold. Norges største kobberforekomst befinner seg fortsatt i Sulitjelma, og mye malm ligger ennå åpent i landskapet.

Harry og Egil forteller om anslag som sier at det fortsatt er kobbermalm for milliardbeløp i fjellene rundt Sulitjelma, og at det vil koste rundt 200 - 300 millioner kroner å gjenåpne gruvedriften. De tar det som et tegn på hvilken vei samfunnet har utviklet seg når investeringene i Sulitjelma Fjellandsby, som representerer fremtiden i Sulis, beløper seg til omtrent det samme det ville kostet å gjenåpne gruvedriften. Samtidig ser de håp i den renessansen gruvedrift opplever i Sør-Varanger i Finnmark og Kiruna i Sverige.

Sulitjelma var en gullgruve for Fauske kommune, men det endret seg drastisk etter 1991. Nå er det ikke mye igjen av offentlige servicetilbudet, og man frykter at også ungdomstrinnet på skolen og aldershjemmet forsvinner. Etter å ha finansiert kommunens drift i mange tiår er det en viss bitterhet over dette, og i leserinnlegg i avisene diskuteres det å løsrive Sulitjelma fra Fauske kommune og heller gå inn i Bodø kommune. I 1911 bodde det hele 3.000 personer her, og 1.700 var ansatt i gruveselskapet. Nå bor det i underkant av 800 innbyggere i Sulis.

Etter gruvestansen i 1991 har Sulissamfunnet sakte men sikkert bygd seg opp igjen. Hotellet er nyoppusset og befinner seg i gruveselskapets gamle, staselige representasjonsbygg. Her tilbys det nå opplevelsesferier med spabehandling. Nordland Taxi AS ble etablert i 1993 og er en av landets største servicevirksomheter innen taxinæringen. De formidler kjøreoppdrag til drosjer i hele Nordland, Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal og Oslo. Daglig leder for sentralen i Sulitjelma, Lisbeth Lund, er også medlem av Lederne.

Sulitjelma er inngangsporten til Nord-Europas største villmarksområde, med fem nasjonalparker innen rekkevidde. Området er lett tilgjengelig, og byr på store naturopplevelser, blant annet med grotteturer til den eneste kjente grotten i Norge med innvendig isbre. Sulitjelma Fjellandsby har store planer for eget alpinanlegg og skianlegg med internasjonale mål, hyttefelt og frittliggende hyttebebyggelse, og første av tre byggetrinn skal etter planen stå ferdig i september 2010. Mons Petter-festivalen ble grunnlagt etter gruvenedleggelsen. En av hensiktene med festivalen, som arrangeres hvert år og som er oppkalt etter samen som fant den første malmsteinen i Sulitjelma, var å skape noe positivt som lokalbefolkningen kunne samle seg om i en tid preget av mismot og oppgitthet.

Turismen kan bli fremtiden her. I Fagerli kraftstasjon møter jeg Cato Lund, medlem av Lederne og arbeidsleder i Nord-Norges største kraftselskap SKS. I disse dager er han travelt opptatt med oppussing av en av kraftstasjonene, som var viktige for gruvedriften. Sulitjelma har hele fire kraftstasjoner. Fagerli kraftstasjon produserer alene 60 MW kraft årlig, noe som tilsvarer vel 2 prosent av hele Norges kraftbehov. Lund er en av fire styremedlemmer i Sulitjelma Adventure, samt styremedlem i et par andre selskaper som driver utleie av snøscootere og ATV-kjøretøy. De opplever en god vekst i turisttrafikken, og selskapene deres er en direkte konsekvens av gruvenedleggelsen.

På kvelden er det duket for middag med Setså, Evjen og hotelldirektør Anita Jensen, også medlem av Lederne, i gruveselskapets gamle representasjonsbygg, det nåværende hotellet. Det er flotte omgivelser. Ikke ulikt de fleste andre gruvesamfunn og ensidige industriarbeidsplasser i Norge var det et sterkt sosialt klasseskille i dette samfunnet. Det var utenkelig for andre enn direksjonen i gruveselskapet å nærme seg det som nå er hotellet. Dagens hotelldirektør forteller at hun ikke var i bygget før i 1982, og at det da føltes merkelig å gå inn her.

Jeg merker en sterk stolthet over Sulitjelma og dets historikk. Man hadde mange goder som ansatt i gruveselskapet, og det er ikke fritt for at det mimres over gamletiden. Allikevel penser samtalen inn på hva man virkelig kunne fått til av turisme i Sulis. Hva med autentisk guidet tur i gruvene kombinert med gourmetmiddag? Fantasien setter grenser og potensialet er stort. Sulis ligger kun én mil fra Sverige og har et flott fjellterreng med snøscooterløyper.
Gruvedriften er nå fortid i Sulitjelma. Arvtaker er turismen, som har et kraftig salgsargument i gruvedriften i det legendariske gruvesamfunnet.

Tekst & foto: Sverre Simen Hov (artikkel i magasinet Lederne nr. 4/08)

Samen Mons Petter startet Suliseventyret

Det første funnet i Sulitjelma ble gjort av samen Mons Andreas Petersen. ”Mons Petter” som han ble kalt, fant det han trodde var gull i 1858.

Sulitjelma har helt fra de tidligste tider vært samisk område. Arkeologiske funn knytter samene til området for tusen år siden, og sommerbeite for tamrein er dokumentert tilbake til slutten av 1500-tallet. Først i 1848 slo norske rydningsfamilier seg ned i Sulitjelma.

I 1858 fant Mons Petter kobber- og svovelkis i området, og en begrenset undersøkelsesdrift ble drevet sporadisk. Sulitjelma lå vanskelig til, og det bodde knapt mennesker i området. Det var derfor behov for mye kapital for å transportere malmen ut av Langvassdalen, og forsøk på å vinne ut malmen ble gitt opp to ganger på grunn av vanskelige transportforhold.

Først da den dristige svenske konsulen Nils Persson i 1886 fikk en prøve med Sulitjelmakis skjedde det noe. Han så potensialet, og kjøpte gruverettighetene for 100 000 kr. Samme høst bestemte han seg tross advarsler for å starte prøvedrift, og siden 11. februar 1887 var det sammenhengende drift frem til nedleggelsen 1. juli 1991. Sulitjelma Aktiebolag AS ble etablert i 1891, og bedriften og stedet opplevde en nærmest eksplosjonsartet utvikling. I 1933 fikk selskapet norske eiere og navnet AS Sulitjelma Gruber, og fra 1983 og frem til nedleggelsen var staten eiere av selskapet under navnet Sulitjelma Bergverk AS. Allerede tidlig på 1900-tallet var gruveselskapet landets største bergverk og nest største industribedrift. De 20 kobbermalmgruvene gikk fra + 680 (807 moh.) til -530 (-403 muh.) meter i forhold til Langvannet. På det meste var det 880 km skinneganger i gruvene, det samme som distansen mellom Fauske og Oppdal…

Gruvene hadde behov for en effektiv transportåre ut til fjorden. Byggingen av jernbanen startet i 1891, og pågikk i flere etapper til 1957, da den ble åpnet av daværende kronprins Olav og stod ferdig frem til Finneid ved Saltenfjorden. Frem til da var det båttransport 17 kilometer fra Finneid til Sjønstå med omlasting og videre med jernbane 22 kilometer til Sulitjelma. I 1970 bestemte Elkem at Sulitjelmabanen skulle legges ned. I 1972 ble det i stedet bygget vei på strekningen hvor jernbanelegemet ble revet og jernbanetraseen benyttet som veibane. I 1975 var arbeidene fullført. I 2000 markerte Statens vegvesen både 25 års jubileum og åpningen av veien, visstnok er det første gang at en vei ikke ble offisielt åpnet når den var ferdigstilt. Riksvei 830 er i dag fredet på grunn av den historiske utviklingen som er knyttet til transportveien fra 1887 og frem til i dag.

Gruveselskapet produserte både svovelkis, kobber og sink, og hadde på det meste 1.700 ansatte i 1913. I 1965 kjøpte Elkem seg opp til å bli ny majoritetseier i gruvene. Det var nå bare 18 år igjen av konsesjonen, og på midten av 70-tallet uttalte Elkem at de ikke ønsket å fornye konsesjonen når denne gikk ut i 1983. I 1983 hjemfalt bergverkskonsesjonen til staten som dermed overtok gruvedriften. Den siste rest av bergverksdrift i Sulitjelma ble lagt ned i 1991.

Før det ble tillatt med samvirkelag og fagorganisasjoner på begynnelsen av 1900-tallet var gruveselskapet enerådende. De eide alle boligene, transportmidlene og butikken. De fastsatte matvareprisene, disponerte alle rettigheter til jakt og fiske i fjellet og hadde til og med egen myntenhet for Sulitjelma. Gruveselskapet drev alt fra kraftverk og mekanisk verksted til vaskeri og sykehus, og hadde et meget bra helsetilbud. Når fagorganisering endelig ble tillatt utviklet Sulitjelma seg til å bli en av de sterkeste bastionene for fagbevegelsen i Norge. 13. januar 1907 møtte 1.000 mann frem på Langvassisen og dannet fagbevegelsen i Sulis. Også arbeidslederne så behov for et fellesskap, og organiserte seg i februar 1910. De er i dag avdeling 8 i Lederne.

Gruvedriften var sterkt forurensende, og svovelrøyken var til tider så sterk at den etset hull i klærne som hang til tørk. På 1980-tallet stod gruvene alene for 10 prosent av Norges utslipp av svoveldioksid, og var en periode Nord-Europas største forurensningskilde. Trær ble hugget ned og nye vokste ikke opp på grunn av sterk forurensning og beiting.

Fallende kobberpris resulterte i stengingen i 1991. Etter nedleggelsen ble det bevilget penger til flere omstillingstiltak til Sulis, som frem til da hadde et svært ensrettet næringsgrunnlag. Flere statlig finansierte omstillingstiltak ble satt i gang, men få har hatt god effekt. Representasjonsbygget til gruvene er gjort om til konferansehotell, mens gruvesamfunnet på Jakobsbakken er kjøpt av Norsk Luthersk Misjonssamband som driver et senter med utleie. De senere år har det også vært utstrakt hyttebygging, og ved Sulitjelma Turistsenter i Daja lager Sulitjelma Fjellandsby et større alpin- og skianlegg for å lokke turister til området.

Industrihallene står i dag som mektige monumenter fra en gruve- og industrihistorie som var i front når det gjaldt å ta ny teknologi i bruk. Det ble ved hjemfallet ikke øremerket midler til vedlikehold fra staten, og noen av anleggene begynner å bære preg av forfall og manglende vedlikehold.

Det bor i dag i underkant av 800 personer i Sulitjelma. I 1911 bodde det 3.000 personer her. Totalt har 104 personer forulykket i gruvene gjennom 104 års gruvedrift, hovedsakelig ved bruk av dynamitt og blokkfall. I disse årene har gruvene sysselsatt totalt 75.000 årsverk.

Kilder: wikipedia.org og Sulitjelma Besøksgruves hefte ”Inn i bergmannens rike”.

Tekst: Sverre Simen Hov (artikkel i magasinet Lederne nr. 4/08)

Eventyret Gullfaks

I det jeg hopper av helikopterdekket på Gullfaks B slår suget meg i magen: Gjennom metallgulvet ser jeg rett ned i skummende hav…

På Flesland lufthavn i Bergen trykker jeg den lange kroppen ned i en knall rød overlevelsesdrakt mens en video forteller om de nye draktene StatoilHydro har kjøpt inn. Rundt meg klager andre rødkledde over innerforet i de nye draktene. Jeg er heldig: Fordi jeg er så høy har jeg fått den gamle typen drakt.

Mens helikopteret setter kursen ut i Nordsjøen regjerer Johnny Cash hodetelefonene til de 17 mennene og to kvinnene som skal til Gullfaks B. Dag ut og dag inn skjer det samme: Nye skift drar ut og ferdige skift kommer hjem etter 14 dager på plattform. Denne rutinen er uunnværlig i tannhjulet som hver dag smører Norges nasjonale økonomi med milliarder av kroner og som alle nordmenn nyter godt av. Likevel er livet på oljeplattform lite kjent og til dels myteomspunnet på land.

Helikopteret passerer plattformer som perler på en snor mens solen skinner og sjøen er rolig. Slikt vær er definitivt ikke hverdagskost her ute. Etter tre kvarter lander vi på helikopterdekket til Gullfaks B samtidig som et tankskip fyller olje fra en bøye ved plattformen. Tankskipet rommer rundt 150.000 fat olje. Med dagens oljekurs (desember 2007) er verdien på denne ene lasten vel 80 millioner kroner.

Plattformsjef Kurt A. Evensen tar i mot oss på et kontor som kunne vært et kontor i en hvilken som helst norsk by. Forskjellen er utsikten fra det lille kontorvinduet der han bare ser hav og en og annen nærliggende plattform.
- Om kvelden ser man virkelig hvor omfattende oljeproduksjonen er. Hver plattform er som en lysende landsby langs horisonten, og det er mange slike landsbyer, forteller han, før han sender oss videre på sikkerhetsrunden. Evensen har vært på ulike plattformer i Nordsjøen i 31 år.

Sikkerheten står i høysetet. Mannskapet bor lengst mulig unna produksjonsdelen, og på sikkerhetsrunden innprentes vi raskeste vei fra lugar til livbåt. Om alarmen går må veien kunnes i uvær og stummende mørke. Livbåtene på 20 år gamle Gullfaks B er solide og trygge i motsetning til nyere typer livbåter. Etter testing av nye livbåter som allerede er installert på andre plattformer er skandalen et faktum: Ved en viss bølgehøyde bøyes taket ned i nakken på passasjerene når båten treffer overflaten. Det har ført til at bemanningen på plattformer med disse livbåtene må reduseres på lavere bølgehøyde enn vanlig.

Gullfaks B er nøyaktig 20 år gammel. Det er uvanlig med enmannslugarer i Nordsjøen, men nettopp det har Gullfaks B. Folk kommer og går hele tiden avhengig av skiftordninger og innleide entreprenører. Når lugaren er hjemme flere uker i strekk i mange år er det godt med egen lugar uten å måtte vasse i andre, ofte ukjente, personers utstyr. Trolig har overivrige kostnadskutt ført til dårligere livbåter og dårligere boforhold på noen av de nyere plattformene.

Undertegnede og forbundssekretær Gudmund Gulbrandsen er nykommere på plattform, og det er ikke helt enkelt å finne frem i alle kriker og kroker selv om dette er en forholdsvis liten plattform. Per Helge Ødegård er derimot på hils med de fleste; her har han jobbet i flere år. I tillegg er han profilert og frittalende hovedtillitsvalgt i StatoilHydro og medlem av StatoilHydros bedriftsforsamling. Med mye mindre besetning enn de to større søskenplattformene Gullfaks A og Gullfaks C produserer B-plattformen mer olje fra hovedfeltet enn hver av de to andre plattformene. Overalt på plattformen er man med rette stolte over nettopp det.

Plattformens hjerte er kontrollrommet. Herfra koordineres hele plattformen. På store veggtavler følges olje-, gass- og vannstrømmen gjennom og videre ut fra plattformen. Separatorer skiller olje, gass og vann før oljen og gassen sendes videre til Gullfaks A og C. Prosessen er ikke vanskelig å forstå, men i Nordsjøens ekstreme værforhold er det stor ingeniørkunst som gjør det hele mulig. Hvert døgn produserer Gullfaks B 7.000 kubikkmeter olje og 50.000 kubikkmeter vann. Én kubikkmeter olje tilsvarer 6,29 fat. Ett fat olje tilsvarer 159 liter. Vannet renses og sendes ut igjen. Plattformens drikkevann er saltvann som gjøres drikkbart ved omvendt osmose.

En plattform er et samfunn i miniatyr på godt og vondt: Her samles mange mennesketyper på et svært begrenset område. Det er totalt alkoholforbud og totalforbud mot å røyke utendørs. På røykerommene samles derfor folk i spisepauser og etter arbeidstid. Luften er stinn for en landkrabbe som er bortskjemt med røykeloven. På det meste utgjør 160 mennesker det lille samfunnet på Gullfaks B.

I helikopteret tilbake til Flesland har sovende oljearbeidere Katie Melua i ørene. Mange er slitne etter 14 dagers nattskift. På Flesland skiftes de ut med neste gruppe, som skal feire jul på plattformen. Tannhjulet fortsetter, oljeeventyret er ennå ikke over…

Fakta om Gullfaks B:

• Gullfaks har et eventyrlig navn. I norske folkeeventyr er det navnet på et skip som går like fort til lands som til vanns, og i norrøn mytologi er Gullfakse navnet på hesten til jotnekjempen Rungne.
• Gullfaksfeltet ble tildelt i 1978 til de tre norske oljeselskapene Statoil, Saga Petroleum og Norsk Hydro, med Statoil som operatør. Det var første gang myndighetene valgte en ren norsk sammensetning av rettighetshavere.
• Feltet ligger i den nordlige delen av Nordsjøen. Interessen for feltet var meget stor, og før tildelingen gikk den under betegnelsen Gullblokken.
• Feltutbyggingen består av tre store kombinerte bore- og produksjonsplattformer med betongunderstell.
• Gullfaks A kom i produksjon 22. desember 1986, Gullfaks B den 29. februar 1988 og Gullfaks C den 4. november 1989.
• Gullfaks B rager 90 meter over havoverflaten og hele 160 meter under havoverflaten. Til sammenligning er Oslo Plaza, Norges høyeste landbaserte bygg, ”kun” 117 meter høyt. Plattformen er fundamentert til havbunnen.
• Gullfaks B har 42 brønnslisser som alle er benyttet. Det er derfor nødvendig med gjenbruk av slissene for å produsere mer olje. Dette gjøres ofte ved hjelp av en såkalt whipstock, en kileformet plugg, som presser borekronen ut mot eksisterende stålrør nede i brønnen. Dermed vil borekronen lage et hull i røret og en ny brønn kan bores.
• Utvinningsgraden på Gullfaks er 59 prosent, men målet er å øke denne til 62 prosent. Blant tiltakene for økt utvinning inngår horisontale og langtrekkende brønner, ny teknologi innen komplettering og sandkontroll og alternerende vann- og gassinjeksjon.
• Oljen lastes i bøyer på feltet, mens gassen blir transportert i rørledning for behandling på gassanlegget på Kårstø i Rogaland. Derfra går gassen til eksport. Olje og gass fra Gullfaks B overføres til A og C for behandling og lagring.
• Gullfaks B nådde sin maksimale produksjon 9. desember 1993 med 32.432 kubikkmeter olje på én dag. Brønn B-1 har alene produsert nærmere 10 millioner kubikkmeter olje. Denne brønnen var for øvrig brønn nummer 1000 på norsk sokkel. Én kubikkmeter olje tilsvarer 6,29 fat. Ett fat olje tilsvarer 159 liter.
• I dag produserer Gullfaks B ca. 7.000 kubikkmeter olje hver dag og er den av Gullfaks plattformene som produserer mest fra hovedfeltet. Én kubikkmeter olje tilsvarer 6,29 fat. Ett fat olje tilsvarer 159 liter.
• Gullfaks B har på skuddårsdagen 29. februar 2008 produsert olje i 20 år. På denne tiden har plattformen tatt ut ufattelige 100 millioner kubikkmeter olje, eller mer enn 629 millioner fat. Stables fatene på hverandre rekker de til månen og tilbake eller nesten 16 ganger rundt ekvator.

Tekst: Sverre Simen Hov (artikkel i magasinet Lederne nr 1/08)
Foto: Øyvind Hagen/StatoilHydro

US Hva for noe?

I Norge kan vi omtrent ingenting om USA, mener konstituert sjefredaktør i BT, Trine Eilertsen: http://www.bt.no/meninger/article661851.ece

Ny blogg

Da har jeg opprettet min blogg. Forhåpentligvis blir jeg aktiv her. Sverre.