A mystery of American history

Ask any history buff to explain these facts. He probably can´t...

Abraham Lincoln was elected to the U.S. Congress in 1846.
John F. Kennedy was elected to the U.S. Congress in 1946.

Abraham Lincoln was elected U.S. President in 1860.
John F. Kennedy was elected U.S. President in 1960.

Both were preoccupied with civil rights.
Both their wives lost kids while living in the White House.

Both Presidents were shot and killed on a Friday.
Both Presidents were shot in their heads.

Now it gets stranger...
Lincoln's secretary was named Kennedy.
Kennedy's secretary was named Lincoln.

Both were murdered by a person from the southern States.
Both were followed by Presidents from the southern States named Johnson.

Andrew Johnson, who followed Lincoln, was born in 1808.
Lyndon Johnson, who followed Kennedy, was born in 1908.

John Wilkes Booth, who murdered Lincoln, was born in 1839.
Lee Harvey Oswald, who murdered Kennedy, was born in 1939.

Both murderers were known by three names.
Both murderers names contain 15 letters.

Hold on tight:
Lincoln was murdered in a theater named Ford.
Kennedy was murdered in a car named Lincoln, made by Ford.

Lincoln was shot in a theater. His murderer ran to hide in a warehouse.
Kennedy was shot from a warehouse. His murderer ran to hide in a theater.

Booth and Oswald were both murdered BEFORE their trials.

Here´s the best part:

One week before Lincoln was shot, he was in Monroe, State of Maryland.
One week before Kennedy was shot, he was in Marilyn Monroe.

Me, Iran and Twitter

My assertion: The Iranian presidential election does for Twitter what the Iraq war in 1990 did for CNN. We now experience a marked distinction as to how future news will be handled.

"Dear CNN, please check Twitter for news about Iran." (Comment on Twitter last weekend.)

In the safe comfort of a sofa at home in Norway last weekend, CNN was on my TV. On my PC, I had the Twitter channel #IranElection which gave me news several hours before the big news channels presented them as "breaking news". History was formed in front of my eyes both as to how we view Iran, and also how the media conveys news. Few, if any, had imagined that CNN would be leapfrogged by Twitter.

It was a revolution in news dissemination when CNN covered the 1990 Iraq War with initimate news stories day and night. All indications are that the next media revolution will be unfiltered and instant eyewitness accounts of news from "common" people of the world.

CNN, boasting to be the leading news channel, was long absent in its disclosure of what is happening in Iran. Twitter was the channel used by ordinary Iranians to get news and to communicate with the outside world. To me it became more interesting to watch Twitter than CNN, espesially since I wanted to follow the drama after the election closely.

For the uninitiated: Twitter (www.twitter.com) is a service where you can post small messages. News-wise, it separates itself from Facebook by the fact that each message must be compressed: Only 140 characters are allowed in each "tweet". People, often physically close to the events, report the events on Twitter. They often provide accurate and fresh information about what is going on, and so Twitter news spread dramatically faster than traditional media.

At the same time, this means a more democratic news coverage. Until now, it has been easy for Western citizens, myself included, to believe that the extreme views of the Guardian Council and President Ahmadinejad were synonymous with the Iranian point of view. Iranian twitterers give a different and more balanced picture of the situation in the country, an image that is barely conveyed by the major Western media.

For instance, twittering by Adel Ganje (#Mynumberone1988) in Iran's biggest port Bushehr, shows that ordinary Iranians are ashamed of their government. He and others pointed me to the Twitter TwitPic image service and a gripping photo of a woman in veils, tieing her fist against the armed police sprinting towards her (photo to the right).

In return, I twittered the Dagbladet story about the "real" election result, and news on the Aftenposten journalists arrested in Tehran. These were "re-twittered (RT)" by Iranians who were encouraged to see that the world was following the dramatic events in their country.

If I want to, I can filter tweets from people living for instance within a radius of 500 km around Tehran. Demonstrations were announced and organized continuously in Iranian cities, and in other cities like Berlin, London, Washington DC and Paris. Everything was coordinated and advertised on Twitter.

While the established western media were slow to catch on and almost seemed to accept an Ahmadinejad win, social media like Twitter gave freedom of speech to ordinary Iranians. At the same time, the outside world now has a lively channel into the real Iran. The country's young population, which lets its voice be heard on Twitter, give hope of a more moderate future for Iran.

"The regime in Iran could be the first to be twittered to death." (Comment on Twitter last weekend.)

Livet er skjørt

Fikk en støkk på mandagen da det ble klart at samme flight som vi tok fra Rio til Paris i januar, AF447, gikk ned et sted over Atlanteren. I tillegg til at StatoilHydro i Brasil, som vi besøkte, er hardt rammet, fant vi i dag ut at en svensk kvinne som er savnet tidligere jobbet på mødrehjemmet Abrigo nord for Rio. Dette mødrehjemmet besøkte vi i januar, og det gjorde et enormt inntrykk.

Abrigo drives av den svenske presten Stefan, og dronningene Silvia og Sonja er dets høye beskyttere. Hit kommer jenter som er blitt mødre i svært ung alder, den ene jenta vi møtte var 13 år og ventet barn nummer to. Her tas mor og barn vare på, de får ettersyn av lege og krav om å ta utdanning for å få seg et bedre liv enn det de ellers ville fått i slummen rundt Rio. Slik sørger de ansatte på Abrigo for at ikke bare moren, men også barnet får et bedre liv

Svensker og nordmenn jobber her, og nå er altså svenske Christine Badre Schnabl (Dagbladet) savnet etter flyulykken. Det er nok mange ansatte, mødre og små barn på Abrigo som sørger nå. Tankene våre er hos dere.

Maktens makt

Selv om begrepet makt gjerne er tabubelagt, bruker vi alle ulike grader av makt privat og på jobb. I jobbsammenheng har mange av Ledernes medlemmer makt som i stor grad påvirker andre menneskers hverdag.

Ledelse betinger maktutøvelse, men ikke nødvendigvis i en autoritær form. En leders suksess kan avhenge av måten makten håndteres, og vel håndtert maktutøvelse kan være en positiv ressurs som skaper resultater.

De færreste tør innrømme at de bruker makt for å oppnå sine mål, det være seg privat eller på jobb. I den puritanske norske kulturen er ikke det å ha makt automatisk et statussymbol – man skal skille seg minst mulig fra den gemene hop. Likevel bærer de fleste på et ønske om å påvirke andre og la sin stemme bli hørt. Den eksplosive bruken av sosiale medier er et bevis for det.

Varsom makt
- Ledere som lykkes, bruker makt på en varsom måte som minimerer statusforskjeller og unngår å true enkeltpersoners selvfølelse. Kontrasten er ledere som utøver makt på en arrogant, manipulerende og dominerende måte. Disse skaper i større grad motstand, og er ifølge forskning også mindre effektive. Ledere bør bli mer bevisst egen makt, og konstruktiv utøvelse av makt til beste for organisasjonen er legitimt, sier seniorkonsulent Eva Gjøvikli i AFF til Mediaplanet.

- Tillit kan gi innflytelse og makt, mens makt ikke nødvendigvis gir tillit. I et arbeidsforhold har arbeidsgiver i realiteten en styringsrett, og arbeidstager har en lydighets- og lojalitetsplikt. Bygger arbeidsgiver på tillit, oppnås makt med forpliktende holdninger ut over lydighetsplikten og lojalitetsplikten, mener hun.

Kynikeren Machiavelli
Niccolo Machiavelli (1469-1527) blir sett på som en av de mest utpregede maktteoretikerne. Han levde i Firenze i renessanseperioden og var en av periodens mest sentrale personer. Han brukte nærmest kyniske kalkulasjoner når han tilnærmet seg begrepet makt i boken ”Fyrsten”, som fremstår som en praktisk håndbok i maktbruk for ledere. Boken er skrevet som en samtale til en kommende fyrste, og er en filosofisk drøfting av makt.

Machiavellis tilnærming til makt er like aktuell i dag som på 1500-tallet. Som statsviter er han tydelig på at en makthaver har rett til å bruke alle midler i statens interesse. Dette forutsetter imidlertid sterk personlig moral og at statens interesser og fyrstens personlige interesser holdes skarpt adskilt.

Foucaults komplekse maktbegrep
Den franske kultur- og idéhistorikeren Michel Foucault (1926-1984) presenterte på 60- og 70-tallet et mer komplekst maktbegrep. Her er makt knyttet til diskusjoner om at noen tolkninger, ytringer og handlinger blir ansett som naturlige, mens andre er utenkelige. Slik bidrar alle til å opprettholde maktmønstre, men har også større eller mindre mulighet til å bryte med dem.

Foucault regnes som en av 1900-tallets viktigste tenkere. Han står som grunnlegger av diskursanalysen, og hans syn på makt og forholdet mellom makt og kunnskap har hatt stor innflytelse på tvers av faglige disipliner. Foucault brukte sin diskursanalyse til å analysere psykiatriens, medisinens, fengselsvesenets og seksualitetens roller i samfunnets maktstrukturer.

Maktfordelingsprinsippet
De fleste moderne samfunn definerer tre atskilte områder for fordeling av makt:

• Lovgivende makt har makten til å vedta, endre og oppheve lover (vanligvis parlamenter).
• Utøvende makt har makten til å iverksette, håndheve og opprettholde lover (vanligvis monarker, presidenter og regjeringer). I Norge ble den utøvende makten svekket i forhold til den lovgivende makten etter innføringen av parlamentarisme i 1884.
• Dømmende makt ligger hos frie og uavhengige domstoler. Verken Stortinget eller regjeringen kan gripe inn i dømmende makt eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantiene i land som Norge.
  

Noen har opplevd misbruk av makt, andre har lang erfaring med egen bruk av makt, mens atter andre har opplevd begge deler. Felles for dem alle er at de har et forhold til begrepet makt.

Kilder: Mediaplanet online, Wikipedia.org.